En personlig, uformell side
for presentasjon av meg
og mitt virke...


Denne siden vises best i Firefox' logo

Hente posten.

En hverdagshistorie av Rune Simensen.

Det er mye som kan skje. Og kan det skje så gjør det gjerne det. Spesielt hvis det er noe uhellsvangert som kan skje. Da gjør det det. Noen ganger skjer det bra ting også, men det er ikke ofte.

En vakker dag jeg bare skulle ut å rangle en tur, ja jeg skulle ut å rusle som man sier i finere strøk av landet. Men jeg bor ikke i finere strøk av landet. Det vil si; jeg synes jeg bor i det fineste strøk av landet, men de fine i Bærum, Gamle Bergen eller Rjukan er neppe enig i det. De synes det er aller finest der. Men det synes jo ikke jeg så vi kan godt si at jeg bor i de finere strøk av landet og der heter det rangle en tur. Men det var denne rangleturen da. Jeg skulle jo bare ned til postkassa og se om det var noen friske regninger der. Det pleier det ofte å være. Regninger som får plastikkpengekortet mitt til å slå salto inne i lommeboka mi. Pokker og, tenker jeg. Nå blir det ikke noe akevitt til lørda’n. Men det er egentlig det samme for jeg liker ikke akevitt noe særlig. Broren min liker akevitt, ikke mye, men litt. Da kunne han fått den da. Så kunne han hatt den til rakfisken sin. Det liker’n godt.

Men altså, jeg skulle rangle ned til postkassa for å se om det kunne være noen feite regninger eller avlesningskort for strøm eller vann eller purrebrev fra biblioteket. Purrebrev er et merkelig ord. Man kunne kanskje tro at det var tilbud på grønnsaker fra KIWI eller Joker eller noe. Purre er vel en grønnsak? Omtrent da jeg passerte søppeldunkene, det er to av dem. Det er blitt så fint nå, med avfallssortering slik at vi har to dunker vi sorterer i. Pluss en sekk med plastavfall i ny og ne. Det er flott, og det flotteste med det er at det er vi der hjemme som sorterer for kommunen eller hvem nå det er og attpå til får vi lov å betale for det. En slik butikk vil jeg gjerne begynne med også. Da kunne for eksempel, hvis jeg eide masse skog så kunne du få lov å plukke alle blåbæra for meg hvis du betalte et par kroner kiloen. Og når du ikke ville plukke mer så måtte du komme hjem til meg med alle bærene slik at jeg kunne selge dem og tjene penger. Det ville blitt min private kildesortering på en måte. Etter samme prinsipp som kommunen.

Vel, så passerte jeg søppeldunkene da, de står der borte ved veien slik at søppelkjøreren skal slippe å løpe seg fordervet med min søppel. Jeg vil ikke ha skylda for at han blir utslitt og må førtidspensjonere seg eller at han kommer for sent til Fru Hagen for å hente hennes søppel for hun er nøye på det at søppelen hentes punktlig. Den skal hentes verken for sent eller for tidlig. Nei, skal den hentes klokken to så er det ikke halv tre eller kvart over ett. Hun er et vanemenneske Fru Hagen, og unnslår seg ikke for å si ifra om ting kommer helt ut på skakke. Nok om det, jeg passerte altså søppeldunkene og svingte elegant nedover veien i mine gamle gode gummitresko. Men jaggu meg, hvem var det som stoppet der. I en gammel, vindskeiv bil med flotte avskygninger i rustrødt bortetter skjermene. Tenkte jeg det ikke. Det var min gamle kollega og nye nabo Bjørn Olav. Det var da som pokker. Det ble hei og morn og åssen går det og fandens oldemor. Om jeg skulle bli med ned på en kaffe og kanskje kikke åssen det nye huset ble. Klart jeg kunne det. Jeg skulle jo rangle litt likevel så. Jeg kastet meg inn i vogna og vi suste av gårde. Bjørn Olav hang over ratt og girstang og så ut som en skipper der han betjente instrumentene som fikk vogna til å kjøre. Det var ikke bare å slenge seg av gårde som i disse nye flotte bilene som ingen av oss har råd til å tenke på kjøpe engang. Nei da, i tenningslåsen satt et gammelt huggjern, og pusset han vekk noe tobakk og annet småsnacks så kunne han antagelig se hvor mange kilometer doningen hadde rullet også. Det var nok en del tenker jeg. Men jeg rakk jo å ikke sette meg skikkelig til rette engang før vi var framme. Han er jo naboen min omtrent så noen skikkelig biltur ble det ikke. Ikke at det akkurat gjorde så mye. Jaja, vi fikk slengt oss inn i det nye huset. Da ble det litt oi-ing og jaggu meg og hmm og slikt som hører med når en gammel kollega har bygd seg hus og du kommer og ser på med kjennermine og snekkerblikk fordi du har bygd hus selv en gang. Og det har jo jeg, men det er en helt annen historie.

Vi tuslet rundt og kikket og tittet oi-et og hmm-et og var ganske enige i at det var jo bra da. Jeg var selvsagt litt mer enig en han var, men det skal man jo være. Litt mer enig enn han som har gjort ditt og datt. Men det hadde seg jo slik at Bjørn Olav kom rett fra jobben. Han legger fliser og borer huller og maler tak og fikser hyller og dører og slik når han er på jobb så han var skikkelig sulten. Så han måtte bare sose sammen noe sarr til middag. Sarr? Hva er det lurte jeg. Hva lager man sarr av? Det var enkelt ble jeg fortalt. Det lages av sarr det. Det viste seg at det var et annet ord for gamle pølsebiter eller karbonadebiter eller litt kjøtt eller noe. Jeg tror at det egentlig betyr ”det som ligger igjen i kjøleskap og gamle kasseroller”. Det ble et svare styr på kjøkkenet til Bjørn Olav. Det skranglet i panner og lokk, raslet i krydderbokser og iblant kom et og annet kraftuttrykk på avveie når panna svidde seg. Om jeg ville ha litt sarr? Jo da, klart det. Det luktet godt og jeg var jo sulten så. Så da spiste vi da, mens vi oi-et og hmm-et over maten. Jeg oi-et og hmm-et litt mer da for man må jo oi-e og hmm-e litt mer enn kokken når man spiser mat. Og man er jo dannet.

Hva er det oppi da lurte jeg på. Det er så mye det sa Bjørn Olav. Eller det kan også være lite. Det spørs på hva du har det sa han. Og han hadde. Han hadde bare litt pølser og gamle grønnsaker. Når man spiser godt så er det rart åssen det er. Jeg blir i alle fall alltid mer mett enn jeg hadde tenkt. Selv om jeg hadde tenkt å ikke spise mye. Jeg tenker alltid at jeg ikke skal spise mye. Det begynner å synes at jeg ikke har tenkt å spise mye, men at jeg alltid bommer litt på dette med mye. Jeg burde kanskje gå til postkassa oftere, men da skjer kanskje dette her igjen og da er det jo helt bortkastet å gå til postkassa for å unngå virkningen av å spise mye. Kanskje skulle jeg bare bestemme meg for å spise lite og heller sitte hjemme hos meg selv og tenke på det. Det å spise lite mener jeg.

En god middag blir jo egentlig bare bedre med en brukbar kaffekopp etterpå så da temaet ble brakt på bane så var jeg helt enig. Jeg ville gjerne ha en kaffe jeg. Klart det. Kaffe og litt småsludder etter maten er jo helt topp. Så kan man utveksle litt nyheter om hvem som fikk seg en på trynet sist lørdag og åffer det er så vanskelig med ditten og datten og om jeg kanskje skulle ha en kaffeknikt? Tja og tjo og hei og hopp. Det hadde vel ikke vært dumt det. Jeg skulle jo egentlig bare ned etter posten men… Skitt au, en knikt kunne vel ikke skade. Jaja, så ble det klirring i kopper og litt klunking i ganske pene flasker da. Vi fylte opp og luktet og snuste og smakte og smattet. Det ble jo mer oi-ing og hmm-ing. Om det var bra saker. Å jo da, det var bra saker. Luktet ikke mye kringle der nei, hehe. Vi smattet og slurpet og snakket litt om de forbanna politikera som ikke hadde bein i nesa og var helt uten gangsyn. En gjeng tullinger var de, rent ut sagt. Jada, og det var flere som fikk så hatten passet og. Jævla drittstøvler som ikke kan holde renta nede, tullinger som kom for seint etter søpla eller som tok for mye betalt for ingenting. Ja, og ikke for å glemme hun som etter 2 halve øl hadde spurt hvor mye klokka var og da Bjørn Olav hadde sagt at den var 14.25 så hadde hun tenkt en stund før hun smelte til med spørsmålet; ”hvor mye er egentlig klokka da?” Vi lo lenge over den.

Men du verden slik fart denne kaffeknikten hadde da. Før vi fikk sukk for oss var koppen tom igjen den. Jeg tror du drikker av koppen min sa vi. Men ingen av oss gjorde det, ikke jeg iallefall. Kanskje han, jeg tror sikkert at han drakk av min kopp. Jaja, samme det. Det var hans kaffe og hans knikt og hans kopp så jeg kan vel egentlig ikke si at kaffeknikten eller koppen var min. Nei da koppen var hans den, men jeg hadde blitt overlatt å bestemme over både koppen og innholdet i en periode. Og jeg bestemte veldig bestemt over den. Jeg bestemte at jeg skulle drikke opp innholdet. Flotte saker var det, med mat og kaffe og kaffeknikt og fine saker. Vi følte oss som konger. Jammen tror jeg ikke vi kanskje hadde det bedre enn konger og andre fintfolk. Jeg skulle gjerne sett den kongen eller den statsministeren som kunne legge av seg hele åket og bare slenge seg nedpå etter en bedre sarrmiddag og slurpe i seg en kaffeknikt. Ånei du, de må nok bare sose rundt i sine stive kostymer og holde seg til sine vante roller. Du verden, hva skulle folk si om kongen satt rundt et bord og slurpet knikt og pratet om helt vanlige ting som folk skjønner noe av. Praten gikk livlig over bordet. Det var jo nesten som om vi hadde smurt kjeftesmella og fått den til å gå på høygir. Kanskje det var maten, eller kunne det være knikten. Ikke vet jeg. Det ble snakket om mye og ikkeno’. Mimret om da vi var kolleger og pussige episoder.

Etter noen flere kopper og en del klirring av teskje rundt i koppen bestemte jeg meg for at jeg kanskje skulle rangle hjemover en tur. Jeg reiste meg flott opp og skulle peile meg mot døra, men det gikk ikke like glatt som jeg hadde tenkt. Det gikk visst litt på tvers. Det var som pokker. Da fikk jeg vel bare sette meg ned igjen da, og vente til det ble litt bedre. Å du får ta deg en til mens du venter da veit du sa Bjørn Olav. Jaja, kanskje jeg like godt skulle gjøre det da. Slik ble det. Men tilslutt måtte jeg jo bare se til å få skranglet meg hjemover da. I det jeg reiste meg for å prøve meg bortover gulvet skjønte jeg at det ikke hadde hjulpet det spor å korte ned ventetiden med en liten en til. På et vis fikk jeg da tatt peiling på veien og kastet meg uredd av gårde. Du verden tenkte jeg. Jeg ropte tilbake til Bjørn Olav som stod ute på den helt nye terrassen sin; ” du får ha takk for mat og knikt da, gamle ørn!” Han vinket morna og ropte ”jojo, alt i orden det!” Skoene mine var jammen lystige og viltre da jeg spratt oppover veien igjen gitt. Tjo-ho, de svingte hit og svingte dit og var nysgjerrige på alt mulig. Og jeg tenkte at slik hadde de aldri vært før. Kanskje det var bra for dem å komme innom i et nytt hus. Kanskje det gamle gulvet i det gamle huset mitt gjorde dem deprimerte og innesluttede. Eller kunne det være mine gamle tær og fillete sokker som gjorde det slik. Skoene hadde sikkert godt av å få oppleve noe nytt de og, det var derfor de var så lystige bestemte jeg meg for. Jeg måtte endelig huske på å ta med posten da. Den skakke postkassa stod like nede ved Petter der. Skulle vel la seg gjøre å få hempet meg seg det som måtte være der. Først måtte jeg jo komme meg dit da. Skoene mine danset og vinglet meg lettvint og lystig bortover. Langs veien var det masse ting jeg aldri hadde sett før. Jeg så en gammel sånn boks man får mat i på gatekjøkkenet. En sånn som ligner på isopor. Den var sikkert kastet ut fra en bil en fredagsnatt. Kanskje en ganske ny BMW eller en Toyota, kjørt av en unggutt med cap på hodet og tøffe solbriller hengende i speilet. Kanskje hadde den utslitte, tøffe dekk og stereoanlegg for en helt liten formue. En liten formue som jeg kanskje kunne kjøpe mat for en hel måned. Men denne unge sjåføren tenkte ikke på det. De gjør gjerne ikke det slike unge sjåfører. De bor hjemme hos mor og er mer opptatt av å være litt tøffe. Åssen skal de ellers få drag på damene og bli godtatt i gjengen som sitter i bilene sine utenfor steder der hvor ungjentene vanker. Nei, det er store stereoanlegg og tøffe dekk som gjelder, og kanskje et par tre slike saker som skal spre godlukt inne i bilen hengende i speilet. Egentlig lukter de dritt, men det gjør ikke noe.

Jeg ristet opp utgangsdøra hjemme hos meg selv. Eller er det inngangsdøra? Ikke vet jeg, kanskje det kommer an på om du skal ut eller inn. Da er det ikke mye til navn på en ting egentlig, hvis du kan forandre det slik du vil. Jeg kan jo ikke bare kalle drillen min for miksmaster selv om jeg har tenkt å bruke den til å røre i maling med. En drill er og blir en drill. En malekost er en malekost og ikke børste selv om den ligner en børste.

De gamle lystige skoene mine danset inn over dørstokken og inn i huset. Der kikket min samboer på meg med en litt streng mine mens skoene mine smatret seg på plass der under parafintanken og stilte seg fint opp med en lykkelig svung over seg. Hun lurte på hvor jeg hadde vært i disse timene. Timene? Tenkte jeg, hvilke timer. Jøss, jeg hadde da ikke vært borte noen timer. Jeg hadde jo bare ranglet ned etter posten og så vidt innom min gamle kollega og nye nabo. Så jeg sa som sant var at jeg hadde vært nede etter posten. ”Hvor er posten da?” sa hun. ”Den glemte jeg.” sa jeg.