En personlig, uformell side
for presentasjon av meg
og mitt virke...


Denne siden vises best i Firefox' logo

Jeg

En historie om...meg, av Rune Simensen.

Det var da jeg skjønte det. Jeg har ruslet rundt omkring i verden i ganske mange år, 46 for å være nøyaktig. Ruslet har jeg vel kanskje ikke gjort i alle disse åra, men flesteparten av dem. Ikke husker jeg alle av dem heller. Andre år, eller brokker av år vil jeg heller ikke huske. Dertil blir det for sterkt. Blant annet den gangen jeg var så sint på broren min at jeg slengte igjen døra over fotbladet hans. Det foretrekker jeg å ikke huske. Eller hva med den gangen vi skulle spille slåball med en lang planke, og jeg traff søstera mi i stedet for. Men det er rart med det, det huskes likevel. Det er nesten som å ha kattehår på genseren. Det trengs verktøy for å få det vekk. Har de glemt det? Eller er det deres kattehår på genseren. Jeg får meg liksom ikke til å spørre. Da er jeg redd genseren min blir full av hår. Så mye at jeg aldri får det bort igjen. Det vil sannsynligvis avstedkomme en del merkelige resultater. Hvem vil bli sett sammen med en med en genser som ser ut som ei overkjørt katte. Jeg husker for øvrig en fra ungdomstida som hadde hår som lignet ei slik katte, men det var ikke noe å gjøre med. Han hadde bestandig knuste briller og gikk i klassa mi på ’bilmekk’en’.

Nok om det. Jeg har som sagt ruslet rundt i livet ei stund. Jeg har stadig blitt forbløffet over mennesker, over menneskers framtoning, over menneskers ord. Uten at vi vet det blir uvesentlige ting samlet inne i hodene våre for så å plutselig sprette frem igjen uten noe forvarsel. Noen ganger spretter disse uvesentlige tingene frem igjen så brutalt at vi kikker rundt oss for å sjekke at ingen andre har sett det. Det har de selvfølgelig ikke, men hva skal jeg tro når en scene fra 22 år tilbake eller noe, kaster seg over meg så jeg er sikker på at sidemannen på bussen eller fru Sørensen bak meg i køen på REMA også kan se det. Jeg synes at den dama i køen ved siden av kikket litt rart på meg. ”Se å konsentrer deg om å få betalt melken din du!” tenker jeg veldig forsiktig da, og ikke uten en viss ergrelse. Skal man ikke få ha sine ’erindringsangrep’ i fred.

Men poenget er at jeg husker iblant hva som har skjedd, hva jeg har gjort, hva jeg har sagt og slike bagatellmessige ting. Det er slike bagateller som gjør livet. Eller er det livet som gjør slike bagateller. Det aner ikke jeg noe om. Kanskje Freud eller noen andre av de store skallekrymperne har noe å si om det. Kanskje det hadde lønt seg å lære litt om det før man skal begynne på livet sitt, så slipper man å erfare alt selv. Det tar jo tid å samle seg alle erfaringer som skal til for å kunne leve et noenlunde voksent liv. Vi er jo gamle innen vi har nok erfaring om det. Hva skal vi med den erfaringen når vi er blitt for gamle til å benytte den. For eksempel har man vanligvis gjennom livet fått en viss erfaring i å omgås andre mennesker. Når man blir gammel nok, kanskje blir pensjonist og ikke er til særlig nytte lenger, da blir man jagd ut fra arbeidslivet og inn på gamlehjemmet. Det heter ikke det nå lenger, men jeg kaller det gamlehjemmet likevel. Bestemora mi var på gamlehjemmet. Det var bare gamle der, og det var hjemmet deres. Ikke mye til hjem, neivel, men likevel hjem. Og det var jo mens jeg var yngre, og det som er når vi er yngre har en tendens til å feste seg bedre oppi hodene våre. Derfor kaller jeg det fremdeles gamlehjem. En ny betegnelse som er blitt litt populær er Bo- og Akevittsenter. Det er fint. Får en sus av både kommunal prektighetspolitikk og allmuens lettsindighet. Men nok om det, hva skal man med erfaring i å omgås andre mennesker, å sosialisere, å konversere, når man likevel må sitte der helt alene. Er man heldig kommer kanskje en pleier innom ved halv seks tida for å gi deg sovemedisinen din slik at de kan få fred på nattevakta. Ikke begriper jeg vitsen med å bruke alle disse åra på noe så bortkastet.

Hadde det ikke vært bedre å la ungdommen få det utdelt med en gang, kanskje mye bryderi kunne vært unngått. Både for ungdommen og for de som allerede er voksne. Hele tiden må ungdommen prøve og feile. Jeg ser dem stadig vekk i intens kamp for å lære noe om livet. De kjemper for å finne ut hvordan de skal gjøre det. Altså leve. De prøver alle mulige måter. Noen prøver også umulige måter, og dem går det som regel skeis med. Hjemme skal man ha lært hva som er umulige måter, men ikke alle har fått med seg det. Eller mor og far har ikke hatt tid til å lære det bort. Ofte er det sånn at det er viktigere å ha fin bil enn å ha unger som vet forskjell på mulige og umulige eksperimenter i livets laboratorium. Kanskje de voksne ikke er helt ferdig med å eksperimentere heller . Men det er omtrent umulig å vite uten å ha erfart det.

Erfaring er altså alfa og omega. Når vi snakker om omega, kommer jeg til å tenke på en annen side ved livet som har ganske stor betydning for mange, nemlig bil. Omega er jo en bil, en Opel. Faren min har en slik. Beste bilen som finnes sier han, selv om jeg må komme bort og hjelpe til for å starte den iblant. Jeg ville kanskje ikke gitt høyrearmen min for en flott bil. Derimot ser det ut som mange, og veldig mange unge gjerne kunne gjort det. Noen ganger kunne man bli fristet til å tro de hadde byttet inn hjernen sin i en flott, rask bil. Og fått eventuelle vekslepenger tilbake i form av ”wunderbaum”. Ihvertfall hvis jeg skal dømme etter kjørestilen til en del av dem. Det er antagelig et uttrykk for søken etter oppskriften. Oppskriften på et brukbart liv altså. Det er i alle fall en måte å samle erfaring på. Så får de heller bruke den erfaringen til hva de vil etterpå. Det er kanskje når de ikke har igjen penger til mobilregninga fordi billånet slukte hele lønna at de skjønner at det ikke er så veldig viktig med fin bil. Eller når både lommeboka og kjøleskapet er tomt helt samtidig. Da har ville de muligens gitt høyrearmen for ei pakke servelat og en kneipp.

Iblant hender det altså at jeg legger merke til mennesker rundt meg, og de som kanskje skiller seg litt ut fra menneskemengden er ungdommen. ’Ungdommen’ er forresten et ord med blandede følelser i seg. Ungdommens gleder og sorger er ikke så langt unna, men samtidig når jeg sier ’ungdommen’ så føler jeg meg gammel. Det skaper en avstand til nylig opplevde ting. Men det er fra mitt ståsted. Spør man en ungdom så er selvfølgelig en 43-åring en gammel fossil som for lengst har kommet over i en helt annen verden.

Tilbake til observasjon av mennesker igjen. Og ungdommene som skiller seg litt ut i mengden hva adferd angår. Jeg ser ofte de kjemper for å få befestet sin posisjon. De sliter og strever, noen kaster snø. Andre bruker mer sofistikerte metoder. De utroligste utveier blir prøvd for å oppnå kontakt og anerkjennelse blant andre. Og ikke alle er like nøye på hva som er upassende. Eller er reglene endret nå, er det så lenge siden likevel. De fleste voksne har erfart at noen metoder benytter man bare ikke. Det finnes strenge regler for hva vi bør gjøre og ikke gjøre. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke har lyst til å bli kjent og anerkjent blant andre mennesker. Vi har vel det, selv om vi ikke vil innrømme det. Forleden dag jeg hadde litt god tid, og kom til å tenke på dette samtidig som ungdommene holdt på med sitt slo det meg: det er jo meg……