En personlig, uformell side
for presentasjon av meg
og mitt virke...


Denne siden vises best i Firefox' logo

Livet er for kjipt

Et essay om livet av Rune Simensen.

Iblant hører jeg folk si det; livet er for kjipt. En artist, som for øvrig avtjente sin verneplikt samtidig med meg, hadde også en sang om dette. Han visste muligens noe om det. Vanligvis er ikke livet så aller verst, noen ganger faller faktisk brødskiva med smørsida opp, og vi får smake honningen. Det har skjedd meg flere ganger i løpet av dette nesten halve århundret som er gått. For det er gått nesten et halvt århundre. Som broren min så treffende sa det på spørsmål fra sin sønn på 14 om hvor gammel han var; jeg er født midt i forrige århundre.. Hvorpå den håpefulle bare kikket litt skeivt bortpå faren sin og mente kanskje at ord ikke var nødvendige. Han sa ihvertfall ikke noe. Men er man født i midten av forrige århundre bør man ha rukket å se brødskiva med smørsida både opp og ned, forhåpentligvis mest opp.

Jeg er imidlertid av den oppfatning at kan noe gå galt så gjør det gjerne det. Kanskje er jeg en ulykkesfugl, eller er jeg kanskje bare dårlig forberedt på det som skjer. Det er ikke godt å si noe bestemt om det. Selv mener jeg å være ganske god forberedt på det meste som kan skje i hverdagen i alle fall. Uansett så har tingene tendens til å utvikle seg i litt negativ retning. Det hele begynte egentlig for noen måneder siden. Under en samtale fikk jeg et avsindig godt tilbud for å få byttet ut den gamle, stygge bilen min. Vi satt et knippe mennesker rundt bordet og koste oss med litt middag, nennsomt tilberedt og fortært med andakt. Jeg tror at om vi hadde lyttet ville vi kanskje hørte fuglesang også, selv om det var midt på vinteren og heller lite småfugl. Levende lys var tent og stemningen god, et glass øl på bordet og litt småputring i kaffetrakteren. Det ble snakket om dette og hint, og vi kom inn på temaet biler. Det gjør gjerne det når flere menn samles. I løpet av samtalen fikk jeg altså dette velmente, og særdeles gode tilbudet som innebar en annen og bedre bruktbil til meg under meget gode betingelser. Et slikt tilbud kan man nesten ikke si nei til, men jeg gjorde det allikevel. Av en eller annen merkelig grunn hadde jeg liksom ikke samvittighet til det selv om jeg visste at det ikke stakk noe annet under enn ren og skjær omtanke og godhet.

Jeg må nok innrømme at jeg i tiden etterpå fulgte litt ekstra godt med i avisenes bruktbilannonser, men jeg mente likevel at den gamle skulle få holde ut med meg i enda noen kilometer. Tross alt har den stått last og brast med meg i et par hundre tusen kilometer. Vi har på en måte opplevd mye sammen, og jeg synes det ville være for galt å la den gå i hundene når den allikevel kanskje hadde masse igjen å gi. Det er imot mitt syn å kassere noe som fremdeles er brukbart, det bærer forøvrig uthuset mitt litt preg av. Så da ble det slik da, jeg holdt meg standhaftig til den gamle. Den er ikke pen, det må jeg innrømme. Den har aldri vært pen, den er noe utenom det vanlige. Jeg liker å tenke sånn på det at vi passer sammen den gamle bilen og jeg. Nå ble det forlenget samvær mellom oss, og jeg var fornøyd.

Julen kom og gikk, det ble etter hvert en nydelig vinter. Vi var mye sammen hele vinteren, jeg var avhengig av den gamle kassa. Stort sett gikk det bra, men noen forvarsler fikk jeg. Den var iblant usigelig tørst, jeg måtte stadig gi den vann. Hadde den vært et menneske kunne jeg sendt den til legen og fått diagnosen sukkersyke kanskje, og folket hadde betalt regninga, jeg hadde sluppet unna med egenandelen. Slik er det imidlertid ikke. Jeg stelte for den selv, det er nok mulig at jeg vanskjøttet den en smule, men det så ut til å holde. Plutselig en aften, nesten fullmåne var det, skjedde det noe. Jeg hadde bange anelser med en gang, det ble kaldt og guffent også inni bilen. Ute var det friskt, det var jo februar. Men noe hadde skjedd så det var rett hjem og kikke på sakene det. Jeg fikk mine bange anelser bekreftet. Det var ille. Og så har det seg sånn at det er litt vanskelig med brukte deler til denne typen bil. Og nye deler er ikke å tenke på en gang. Det ble til å ringe litt rundt og høre om noen visste om noen som kanskje kjente noen som kunne ha noe. Første runde ble heller mager, men så lysnet det. Det skulle bli ei råd med det, og det til en overkommelig pris til og med.

Full av optimisme gikk jeg i gang med prosjektet. Noe kosegreier var det ikke, det må jeg innrømme, men hva gjør man ikke for gamle venner. Å stå ute i 10 minus og skru fra hverandre smådeler er ikke det mest fasjonable jeg vet om, selv om sola var klar og sterk. Kattene våre satt i solveggen med pupiller så små som knappnåler, men det varmet lite på fingrene mine. Å ligge på kald, glatt is blir ikke mye koseligere selv om man vet at det går mot vår. Det eneste som virker formildende i en slik situasjon er at men da kan anta at man sparer seg for svimlende utgifter. Selv det er i minste laget til trøst.

Situasjonen som oppsto fikk meg til å tenke litt på livet i sin alminnelighet, og på hell og lykke i særdeleshet. At jeg skulle greie å få tak i det som trengtes til en grei penge og innen rimelighetens tid, anså jeg som en umulighet. Men det hadde altså skjedd. Og det fikk meg til å bli mistenksom, veldig mistenksom. Jeg ble så mistenksom at jeg sa til samboeren min at dette tror jeg ikke går bra. Jeg ytret overfor henne at jeg antar noe annet uheldig vil skje. Mitt eneste håp var at det ikke ville bli altfor ille. Hadde jeg vært av dem som ber ville jeg bedt om mildeste behandling, jeg ville påberopt meg formildende omstendigheter i og med at jeg selv hadde stått ute i mange kuldegrader og gjort samfunnet en tjeneste. Gjenvinning hadde jeg bedrevet.

Etter mange timers arbeid og ganske bra innsats fordelt over flere dager var alt klart. Jeg ruslet inn en tur, tente meg en rullings, ruslet ut igjen og kastet et blikk rundt meg for å se om kattene fulgte med. Sola var fremdeles på min side. Litt trafikk på veien forbi la jeg misunnelig merke til. Det viste seg at alt jeg hadde gjort, alt jeg hadde kostet på, alt jeg hadde håpet på i denne sammenhengen gikk rett i dass. Rett og slett i dass. Alt sammen var forgjeves. Jeg sjekket, dobbeltsjekket og så deretter over en gang til for å være sikker. Så var den dagen ødelagt. Det var et slag i ansiktet, men samtidig fikk jeg bekreftet at min hypotese var riktig: om noe kan gå galt så gjør det gjerne det. Jeg burde skjønt det med en gang og bare gitt meg over. Da jeg skjønte, eller trodde, at jeg skulle greie å fikse dette på en grei og rimelig måte burde jeg tatt det som et rødt flagg og rett og slett gitt opp hele greia. Men det er rart med det, for hver gang man mislykkes med noe blir man enda mer bestemt på at neste gang, neste da.. Når det hele hadde gått opp for meg i all sin grusomhet, ryddet jeg lett opp, ruslet inn og fikk av meg varmedressen og puttet den rett i vaskemaskina. Inne var det varmt og godt, det duftet av nykokt kaffe og renvasket gulv. Det lindret ikke mye på humøret mitt. Min samboer og jeg var enige om at ingenting unaturlig hadde skjedd. Rett nok hadde jeg spådd at noe kom til å skje; om dette gikk bra ville noe annet skje. Dette gikk ikke bra og da er jeg vel forskånet fra at noe annet skal skje da. Dette ”noe annet” vet vi naturlig nok ikke hva er, men det kan, eller kunne vært mye verre. Så da har jeg vel å være fornøyd likevel kanskje.

Men likevel er det litt, kan jeg kalle det vemodig kanskje, å sitte og tenke på at jeg kunne valgt litt annerledes før jul. Jeg kunne tatt imot et knakende godt tilbud, en utstrakt hånd så å si og sluppet unna på den måten. Spart meg selv mye ergrelser, fått bedre tid til andre ting. Men da hadde jeg ikke fått bekreftet regelen. Eller hvem vet forresten det. Hadde det blitt slik at jeg hadde sluppet lettvint unna med en bra bruktbil før jul og blitt kvitt den gamle ville det ifølge regelen skjedd noe annet. Det er noe jeg tror på. Livet er innrettet slik at noen har litt flaks, andre har litt uflaks, men i det store og hele vil ting gå galt om det finnes en bitteliten snev av mulighet for at det kan gå galt. Å tenke på det gir imidlertid ingen mening, man finner ikke noen svar.

Isteden sitter jeg her og lurer på hvorfor livet er så kjipt. Brødskiva hadde atter engang falt med smørsida ned. Et av livets tilfeldige lyskespark.